Om feminisme, Gud og krig og fred og sånt…

January 21, 2013

magnets-do-i-ever-question-your-lifestyle

I den siste tiden (og siste mange-og-hundre-årene) har det rast en debatt om reaksjonære hjemmeværende kvinner, om cupcakes, cakepops, kjeks laget med royal icing (kalles for all del cookies!), om interiør og late mammadager og hvordan alt  dette er en trussel mot fremskrittene, feminismen, det vi må kjempe for og hva vi i Norge er så stolte over, nemlig likestillingen. Det har blitt en salig smørje av illsinte mødre som hytter med ice and cookie scoopen (må ikke forveksles med is-skje, selv om den er svært lik!), Marte`r som synes det er fryktelig hardt å få trent (dette hisser vi oss forøvrig litt ekstra opp over, siden hun er latterlig veltrent. Hadde hun vært feit hadde hun blitt møtt med sympati for trenings-skrekken sin. Ta deg en cupcake Marte, det går over!) og for mødre som koser seg så innmari frykteferdelig med gullebullen på to år, at de bare være hjemme enda ett år (det blir ikke nevnt at ungen er atal, burde vært i barnehaven for å bli sosialisert og få impulser for lengst, og at mor blir halvsprø av jævelungen som maser i ett kjør). Det er dem, (oss?), mot røkla. Og “røkla” det er feministene. I alle fall i følge VG. Og det er jo kjempelurt av tabloidene! De selger jo en hel del, her er det jo duket til skikkelig catfight, det lugges og klores, freses og sloss så cookie dough (å si “kjeks-deig” er utrendy), løsvipper og lønnsslippene fyker! Så moro! Ikke fullt så moro for alle kanskje…

Stakkars Susanne Kaluza får jo så matpakkene flagrer. Eller Bento-boksene da.. Enda Susanne har aldri oppfordret til å bake cupcakes (hun jukser og kjøper ferdigkaker… Utskudd…), til å slutte i jobben bare fordi du fikk barn eller til å la mannen din stå for økonomien. Derimot har hun vært åpen om at hun sa opp en trygg journalistjobb for å satse på blogg og Bento, og hun lykkes! Er det detfor hun får pepper? Fordi hun er en reell trussel? For det er hun jo. Hun er ikke ett av fehodene som sitter å baker cupcakes, flytter rundt på fattigmannssølvet og lunsjer med venninner. Hun er utbryter, satset på sin (reaksjonære?) drøm og fikk det til! Hun har vist oss andre at det går an. Og det er skummelt, for tenk om flere gjør som henne, sier opp jobben og, Gud forby, satser på sin egen drøm? Bare på grunn av Fru. Kaluza, som viser at det går an? Hjelp… Heselig tanke i grunn, steng heller drømmen inne..

For 100 år siden fikk kvinner stemmerett, og det er det grunn til å feire! Det betyr også, at det kun er 100 år siden Norge ble et demokrati, for selv jeg, med mitt lille søte hode, har en helt bestemt oppfatning om at så lenge menn og kvinner ikke stiller likt ved demokratiske avgjørelser, vel, da er det heller ingen demokratisk avgjørelse. Og her kommer vi til det springende punktet, der jeg og de andre feministene ikke enes. For hva er en drøm? Hvem definerer drøm og mareritt? For 100 år siden gikk en drøm i oppfyllelse, det var en relativt kollektiv drøm, en drøm de fleste kvinner drømte – retten til å si sin mening, til å avgi en stemme. Bravo! Drømmen ble virkelighet! En annen kollektiv drøm kvinner har hatt er muligheten til å studere, jobbe, bli økonomisk selvstendige individer. Hurra! Ennå en drøm i oppfyllelse! Men? Hvem er alle “dere” som for lov å definere mine personlige drømmer som mareritt? Hvorfor blir det krig om noen (det er faktisk “noen, ikke “alle” eller “de fleste”) har drømmer som bryter med den kollektive likhetsfeminismen? Er jeg reaksjonær fordi jeg har valgt å jobbe deltid (kan melde om at jeg driver eget firma, betaler skatten min og gjør det man skal i Norge), har en husmorblogg og tilbringer timer på kjøkkenet daglig? Akkurat jeg slipper jo billig unna, fordi jeg med hensikt har et ironisk blikk på det meste, men det er det jammen meg mange andre som ikke gjør. Er det et mareritt i stedenfor en drøm, å skrive en bestselgende bok om det du synes er kult, det være seg hjemmestrikkede julekuler (forøverig design, norsk sådan, så klapp på skulderen) eller matpakker med druer i en separat boks? Lenge leve drømmene sier nå jeg, både dine og mine, deres og våres, for det er drømmene som har fått oss dit vi, kvinnene, samfunnet, er i dag!

Jeg vil ikke være med på det. Jeg har sagt det før, og sier det igjen, jeg vil ikke være med på det der at jeg, eller du, skal definere for hverandre hva som er allrighte private valg, innenfor rimelighetens grenser så klart, la oss i det minste følge Norges lover. Men hvorfor vil jeg ikke være med, passe inn i “feminist-boksen”? Fordi den likhetsfeminismen som fortsatt råder i dag (som i motsetning til samfunnet ikke har endret seg stort de siste 100 årene) gjør kvinner, meg, til undertrykte ofre. Takke meg til, å skulle sitte i et styre, ikke fordi jeg var best, men fordi jeg var kvinne, så liten som jeg da hadde følt meg unner jeg ikke min verste rødstrømpefiende å føle seg! Men vet dere hva? Jeg vil selv beskrive meg som feminist, bare le, det er det mange som gjør nå etter å ha lest resten av bloggen, men det sier jeg med rak rygg. Og feministen i meg? Hvor er den? Jo, den ligger i min integritet som kvinne. Jeg har en enorm integritet og stolthet i nettopp det. Det vet dere, jeg forguder det kvinnelige, formene, seksualiteten, det feminine, varmen og styrken! Og mye mer! Jeg har tro på individene, på forskjellene mellom mann og kvinne og ikke minst har jeg klokketro på likeverdet! Det er der vi skal sette inn støtet, på å være likeverdige. Det er i likeverdigheten mellom mann og kvinne at vi får inn respekt, likelønn, de samme rettigheter og muligheter. I en påtvunget likestilling mister vi valgene våre, da er det ikke lenger greit å velge utenfor boksen, være såkalt reaksjonær eller gammeldags. Det er tendenser der som minner faretruende om noe vi har levd med før, for en hundre års tid siden…

Jeg er verdikonservativ, jeg mener våre barn har godt av at den ene av oss voksne i vår familie er mer hjemme, jeg og mitt søte lille hode klarer å regne meg frem til at det økonomisk lureste, for vår familie, er at den ene er meg. Har jeg forakt mot de som velger annerledes? Nei. Er andres drømmer lik mine drømmer? Nei. Men, betyr det at andres drømmer er samfunnets mareritt? I de aller fleste tilfeller, nei. Vi burde heller rase litt mer over Gud og krig og fred og sånt, enn å hisse oss opp over cupcakes, rike fiolinister og bakstreverske husmødre.

crazyfeminist

Det var det, nå skal jeg gå å få skjønnhetssøvnen min så jeg er pen til mannen min kommer hjem!

🙂

 

6 Comments to “Om feminisme, Gud og krig og fred og sånt…”

  1. Bente says:

    Elsker at du skriver rett fra hjertet:) og ja jeg ler litt, men ikke av deg og det du skriver.Jeg ler fordi jeg fryder meg over ektheten din <3

  2. Trampeklapp!!
    Og så morsomt du skriver!
    Vet ikke hvor jeg skal begynne, men jeg er enig og du får det frem på en kul og veldig lettfattelig måte. Jeg bare deler dette jeg:)
    Du bürde bli med på denne siden: http://www.facebook.com/groups/338028979591452/
    Tror du ville like det og vil kunne inspirere andre hjemmeværende/deltisd hjemmeværende og slike morsomme feminister som deg:)

    • Husmoren says:

      Hei Linda! Tusen takk, det var veldig hyggelig å høre! Skal absolutt sjekke siden 🙂 Nå skal jeg legge meg, med et frekt lite smil om munnen, takket være deg! God natt!

  3. Anna says:

    Herlig innlegg, lo godt av flere av poengene dine, alt er tatt på kornet rett og slett! Og jeg er fullstendig enig i det du skriver.

Leave a Reply